SALT inviterte til diskusjon om utfordringer, muligheter og veien mot 30 prosentsmålet under årets Arendalsuka. I diskusjonen deltok daværende Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V), forsker ved Havforskningsinstituttet Alf Ring Kleiven og marin fagrådgiver i Naturvernforbundet Per-Erik Schulze. Diskusjonen var ledet av Malin Jacob i SALT i stødig samarbeid med SALTs Kjersti Eline T. Busch og fagleder for marin forvaltning Joan Fabres. I panelet satt med andre ord eksperter på marint vern, så vel som representanter for myndigheter, beslutningstakere og sivilsamfunn.
HVA ER MARINT VERN GODT FOR?
Havforsker Alf Ring Kleiven satte an tonen for diskusjonen med sitt innledningsforedrag. Ifølge havforskeren er formålet med vernemålet å bevare biologisk mangfold. Han peker på at marine verneområder har et stort potensiale som et verktøy for å integrere miljø og fiskeriforvaltning. I dag er likevel regulering av fiskeri som hovedregel ikke integrert med marint vern. Dette til tross for at Naturpanelet (IPBES) argumenterer for at fiske er den påvirkningen som har hatt størst innvirkning på den marine biodiversiteten, både på målarter, andre arter, og habitater, de siste 50 årene. Samtidig understreker Ring Kleiven at marint vern er et stort og omfattende tema. Norge har en lang kyst, med svært sammensatt bruk. Derfor er det ikke så enkelt at man kan verne for fiskeriaktivitet alene, og ellers gjøre hva man vil i de samme områdene, understreker Ring Kleiven.
NORGE SOM FOREGANGSLAND
Bakgrunnen for målet om 30 prosent vern er FNs bærekraftsdelmål 14-5 om å bevare kyst- og marine områder. Opprinnelig var målet satt til 10 prosent vern innen 2020. Gjennom arbeidet i Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) har Norge sluttet seg til et globalt mål om at 30 prosent av havområdene innen 2030 skal bevares gjennom marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Dette målet er fulgt opp i Stortingsmelding 29 (2020-2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Her slås det fast at Norge skal være et foregangsland når det gjelder helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Naturmangfoldet skal tas vare på, samtidig som det gis grunnlag for en bærekraftig ressursutnyttelse. Stortingsmeldingen peker på at miljøtilstanden i norske havområder stort sett er god, men at påvirkningen fra menneskelig aktivitet i noen områder er betydelig, spesielt i kystsonen i Nordsjøen og Skagerak. Samtidig bidrar klimaendringer til å forsterke annen påvirkning, og aktiviteten i havområdene forventes å øke, blant annet gjennom fremveksten av nye havnæringer.
ULIKE GRADER AV VERN
Marint vern omfatter både oppretting av marine verneområder som en egen vernekategori etter naturmangfoldsloven, og f.eks nasjonalparker og naturreservater med marine arealer. I henhold til stortingsmeldingen skal disse tiltakene gi langsiktig bevaring mot påvirkninger på tvers av sektorer. Ring Kleiven viser til at internasjonale retningslinjer for forvaltning av verneområder definerer flere kategorier av vern – fra strengt til mildt vern. Norge er medlem av den internasjonale naturvernunionen (IUCN) som har utviklet slike retningslinjer. Likevel er det ikke i alle tilfeller samsvar mellom de vernekategoriene Norge rapporterer internasjonalt og som definerer hvilken aktivitet som skal være tillatt i verneområdene, og reell regulering av bruk i dag. Et eksempel på det er ifølge Ring Kleiven Raet nasjonalpark, hvor definisjonen av verneområdet egentlig ikke tillater noen former for fiskeri. Han viste til at Norge i hovedsak har valgt å benytte seg av delvis beskyttede områder. Samtidig viser internasjonal forskning, blant annet fra The Great Barrier Reef i Australia, at fullt vern både er enklere for folk å forstå, og har størst effekt. Blant annet effekter på bestandsnivå, produktivitet og rekruttering av yngel og larver til omkringliggende områder. Det er likevel stor variasjon i dokumenterte effekter, blant annet ut fra tid.
HVORDAN VIRKER MARINE VERNEOMRÅDER?
Ifølge havforskeren virker marine verneområder med null-fiske gjennom at det blir en større tetthet av vernede arter over tid i verneområdet. Dette samtidig som gjennomsnittsstørrelsen på de vernede artene går opp. Over tid gir dette en «lekkasjeffekt» av voksne individer fra verneområdet over til områder som er åpne for fiske. Samtidig skjer det en «rekrutteringseffekt» i form av eksport av egg og larver ut av verneområdet. Ring Kleiven påpeker derfor betydningen av en helhetlig økosystembasert forvaltning, og etterlyser et større samspill mellom marint vern og fiskeriforvaltning. Å gi unntak for fiskeriaktivitet i marine verneområder gir ifølge Ring Kleiven et svakere marint vern i Norge.